Hvordan snakker legen om vekt?

Ordene legen velger for å snakke om vekt på kan være en døråpner eller stenge for dialog. Aftenposten skriver i dag om en studie ved St.Olavs Hospital der overvektige pasienter er spurt om hvordan de vil at legen skal snakke om dette.

Studien viser, ikke overraskende, at folk foretrekker det mer nøytrale "vekt" enn ord som feit, fet, overvektig. Jo høyere utdanning, jo mer avstand tok de spurte til ord som ofte brukes nedsettende i samfunsdebatten. Dette tror jeg kan forklares med at det ofte settes likhetstegn mellom det å ha fedme med moralske svakheter og negative personlige egenskaper som lav viljestyrke og manglende impulskontroll.

Vi snakker ikke lenger om en diabetiker, men en som har diabetes. Slik ønsker jeg det også blir i fht vekt, vi ER ikke sykdommen vår, vi HAR den. Det å skille mellom diagnosen og hvem vi er gir større handlingsrom mentalt. En mer presis bruk av begreper vil også bidra til flere nyanser når vi snakker om vekt. Det er forskjell på å ha overvekt og å ha sykelig overvekt, og det krever ulik tilnærming og behandling.

Jeg ønsker en legestand som inviterer pasienter med overvekt til dialog om situasjonen, med mål om å hjepe så det ikke utvikler seg til sykelig overvekt. Leger som ikke tror at overvekt er et moralsk problem. Leger som har kunnskap om at fedme handler om både arv og miljø. Leger som ser hele mennesket og også tar den psykiske delen av overvekt på alvor. Leger som tar betydningen av språk på alvor.

Jeg ønsker at vi som pasienter tar i mot invitasjonen til dialog fra legen. Om legene bruker ord vi føler oss krenket av, hold fast på at vi ikke ER kroppen vår, vi HAR den. Sett følelsen av å være krenket til side, og grip muligheten til å bedre helsa.

Hatefulle ytringer

Ordene vi bruker speiler både holdninger og kunnskap. Språket vårt avslører oss derfor mer enn enkelte kanskje tenker over?

I serien "Haterne" på TV2 kunne vi i går se Jørgen Foss, tidligere leder av Landsforeningen for overvektige, møte en av de mange som har sjikanert ham på nett. Ord som "fleskeberg", "Feit faen" og "lat" har florert. Å lese kommentarfelt på sosiale medier kan lignes med et dypdykk i kloakken. Det stinker. Av fordommer, av hat, av mangel på kunnskap.

Hva er det som gjør at noen mennesker får seg til å karakteriser andre med hatefulle ytringer? Jeg tenker det må speile en opplevelse av seg selv som lite verdifull. Når man har det godt med seg selv har man ikke behov for å snakke dritt om andre, tenker jeg.

Så når andre slenger med leppa om hvordan jeg ser/har sett ut, har jeg etter hvert bestemt meg for å holde fast ved at de mest av alt ser ned på seg selv. Det er krevende, men det er jeg som gir andres ord makt ved å gi dem rett i det de sier eller ei. Det fratar ikke andre ansvaret for å tenke gjennom det de sier. Kanskje de slutter når de forstår at de de sier, sier mest om dem selv?

Tungtveiende grunner til å forebygge fedme

Ny forskning underbygger betydningen av forebygging av overvekt. Har du først blitt feit er det tilnæmet umulig å gå ned i vekt. Denne kunnskapen må få konsekvenser for hvordan vi som samfunn, enkeltmennesker og legestanden ser på og forholder oss til overvekt.

Folkehelsemeldingen er full av gode intensjoner, nå gjenstår utfordringa med å omsette dette i praktisk politikk. Det er mange faktorer som påvirker våre valg når et kommer til helse, mat og fysisk aktivitet. Noe handler om kunnskap, noe handler om pris og tilgjengelighet, noe handler om hvordan vi har det i livene våre.

Personlig brenner jeg for satsing på psykisk helse. Opplevelsen av et verdig liv, der en blir sett og anerkjent for den man er, ikke hva man kan, gjør og hvordan man ser ut. Et liv der evnen til å sette, opprettholde og respektere grenser og hverandre er en anerkjent verdi. Økt kunnskap om de kompliserte mekanismene knytta til utvikling av sykelig overvekt vil kunne bidra til bedre møter med helsevesenet der man får kvalifisert hjelp, ikke pekefingre og moralske formaninger om å ta seg sammen.

Økt fysisk aktivitet i skolen, gratis skolefrokost og en prispolitikk som legger til rette for valg som fremmer god helse er også viktig. Flere undersøkelser viser at det er en sammenheng mellom sosialøkonomisk posisjon og overvekt. Det gjelder både voksne, unge og barn. Overvekt og fedme er vanligere i familier med dårlig økonomi enn dem med god økonomi.

1 million nordmenn er overvektige, ca 10% av disse er definert som sykelig overvektige. Andelen overvektige barn og unge øker, norske gutter på 15 år er blant de minst fysisk aktive i Europa. I 2012 var 16% av norske 8-åringer definert som overvektige eller sykelig fete.

Om å bli veid og funnet for tung

I sosiale medier og riksmedia har det nylig versert en sak om veing av barn i regi av skolehelsetjenesten. Mange har engasjerte seg etter at foreldrene gikk ut og kritiserte måten dette ble handtert på. All sykelig overvekt starter med litt overvekt, derfor er LFO opptatt av forebyggende folkehelsearbeid i et bredt perspektiv. Vi har blant annet jobbet mye med folkehelsemeldingen som ble lagt frem i vår, fordi vi mener det er mange måter å forebygge vektproblemer på.

Det er utarbeidet nasjonale retningslinjer for arbeid med både overvekt i Norge. Landsforeningen For Overvektige var med som brukerrepresentanter i gruppen som utarbeidet retningslinjene. Disse retningslinjene er det Helsesøstre og øvrig helsetjeneste har å forholde seg til i sitt arbeid med temaet. De internasjonale måleenhetene for vekt er BMI, KMI, og brukes over hele verden. En kan mene hva en vil og ha mange andre målemetoder, men dette er de internasjonale måleenhetene som er i bruk. Derfor blir de også brukt i Norge.

Vi har også vært med å jobbe frem at vi igjen skal få veiing og måling av barn i skolealder som ett av flere forebyggende tiltak til vektproblemer og spiseforstyrrelser. Selv om mange av oss har opplevd den ekstreme belastningen som ligger i de gamle målemetoder der vi alle sto i kø og helsesøster formelig «ropte» ut kiloene så alle fikk vite vekten til alle. Nettopp derfor har vi vektlagt at det må være helt klare føringer for hvordan veiingen skal foregå – ikke offentliggjøring av vekt osv. Vi har også vektlagt at dersom barna er over eller under «normen» så skal foreldrene kontaktes og barnet følges opp på en god måte.

Pilotgruppen ble ledet av Lektor Gudbjørg Øen ved Høgskulen på Stord. Hun er ansvarlig for videreutdanning i arbeid med overvekt for voksne og for barn. Gruppen bestod av både 1. og 2. linje tjenesten som sammen jobbet for å finne gode rutiner for oppfølging, se på kompetansebygging, samarbeid mm. Gruppen så også på hva som kan gjøres for de som  utvikler overvekt eller undervekt i ung alder. Prosjektet fikk ikke videre midler, og ble avsluttet før en fikk utarbeidet gode rutiner mm; men det er laget rapporter som kan brukes til videre arbeid.

Dessverre vil det være barn som utvikler både over og under vekt, og det er viktig å fange opp disse så tidlig som mulig for å kunne gi best mulig hjelp og begrense problemene mest mulig. Så vil det være mange familier som får en ekstra time med kostveiledning hos helsesøster – kanskje mer et gode enn noe annet ?

Det som kommer nå med foreldre som går stort ut er dessverre et symptom på dagens bruk av sosiale media – og medias jakt på overskrifter i saker som bedre kunne vært dekket med faglig vinkling i utgangspunktet. Like mye som å veie barn og unge bør vi voksne veie våre ord på gullvekt før vi snakker om så alvorlige ting som barns kroppsbilde, identitet og selvfølelse. Må barna involveres i alt – eller skal de få lov å være barn og overlate offentlig korrespondanse til de voksne ? LFO har i sine uttalelser vært klare på at dette arbeidet skal involvere foreldrene og ha et helhetlig familieperspektiv, og at en må unngå å stigmatisere det ene barnet. For forskning slår fast at selv med de tilsynelatende samme rammebetingelser kan et barn i familien utvikle vektproblemer, en må derfor se på mer enn enkeltindividet.

Å være tynn er ikke det samme som at du lever sunt

Media flommer over av stoff som handler om kropp, kilo og mat. Noe fokus er det også på trim, men gjerne da med fokus på aktiviteter jeg for egen del tenker er uoppnåelig. Jeg heier på oppslagene og tiltakene som bidrar til økt aktivitetsnivå. De første skrittene mot et mer aktivt liv, med fokus på bevegelsesglede og de små forandringer som i sum gjør en stor forskjell.

For det er altså mer helseskadelig å være inaktiv enn overvevektig. Resultatene fra den mest omfattende helseundersøkelsen i Europa noen sinne viser at dobbelt så mange dør av inaktivitet som av fedme.

ProfessorUlf Eklund ved Norges Idrettshøyskole mener samfunnet er orientert om fedme og overvekt i for stor grad. Store forskningsmidler bevilges til prosjekter som handler om overvekt, og mediene renner over av slankestoff.

– Vi ser fedme og slanking hvor enn vi snur oss, både i tradisjonelle og sosiale medier. Trening er også mye omtalt, mens fysisk inaktivitet ikke ofres mye oppmerksomhet. Det er betenkelig når vi ser hvor alvorlige konsekvenser inaktivitet faktisk har, sier Ekelund.

Mediekjør

Her ligger lenker til alle innslagene denne første uka som leder i Landsforeningen for overvektige.

Intervju i Nordlys

Intervju i Nordnytt

Intervju nrk Telemark om ventetider på fjerning av overflødig hud

Radioinnslag om det samme

Oppslag i P4

Nok et oppslag på P4 sin side, med lydfil av et sterkt nedklippet intervju

Direktesendt debatt i nrk Her og nå

Den direktesendte debatten på TV2 er det ikke lenke til.

Sykt fett!

Ja, sykt fett. For en uke! For drøyt 1 uke siden ble jeg valgt til ny leder i Landsforeningen for overvektige (LFO). Mandag hadde jeg Nordlys på tråden, tirsdag nrkTroms, onsdag nrkTelemark, torsdag P4, Tv2 og nrk1. Snakk om flying start. Jeg har snakket om hvorfor dette er viktig, hvorfor det er viktig for meg, argumentert mot en politiker som sier det bare handler om å skjerpe seg og snakket om følgeplager i form av overflødig hud og retten til å være like mye verd som andre pasienter.

Så hvorfor bryr jeg meg, når jeg veier under 80 kilo og ikke lenger 150? Jo, fordi fettet gjorde meg syk, og fordi jeg var syk ble jeg feit. Selv om kroppen ikke er like stor mer er jeg fortsatt sykelig tykk i hodet. Det er ufattelig krevende å se seg selv med nye øyne, noe som er en viktig bestanddel i det å tro på nye muligheter, nye valg, nytt liv.

I behandlinga og forebygginga av sykelig overvekt er det min klare påstand at psykisk helse vies for lite oppmerksomhet. Jeg håper at mitt engasjement i LFO kan bidra til å gjøre en forskjell, både når det gjelder forebygging og behandling av overvekt og dens følgeplager.